A Travellerspoint blog

Stående applaus på Nobels Fredsprisforum

Søndag 8.mars stod Anita Svendheim og Lene Tollefsen Rodegård på Nobels Fredsprisforum i Minneapolis, klare for å fortelle om organisasjonen deres Midlands Children Hope Project, og arbeidet de gjør med gatebarn i Zimbabwe. Etter presentasjonen fikk de stående applaus fra de over 100 fremmøtte!!

Anita Svendheim og Lene Tollefsen Rodegård klare for en helg på Nobels Fredsprisforum

Anita Svendheim og Lene Tollefsen Rodegård klare for en helg på Nobels Fredsprisforum


Det var mildt sagt to spente, og litt i overkant nervøse jenter som ankom Nobels Fredsprisforum forrige uke. Men la meg starte fra begynnelsen!

Da vi ankom Minneapolis forsøkte vi så godt vi kunne å forklare hva vi skulle gjøre i USA til de alltid like blide personene som sitter og skal stemple passet. Ut fra reaksjonen til han bak skranken, var det ganske tydelig at det ikke akkurat var hverdagskost å få historien om Nobels Fredsprisforum servert, selv om han ikke var videre interessert i å høre om prosjektet vårt.

Nobels Fredsprisforum er det største arrangementet innenfor fredsarbeid, og arrangeres årlig i Minneapolis. I år var datoen 6-8 mars. De første to dagene ble fyllt med spennende, og ikke minst inspirerende taler, fra blant andre tidligere president av USA Jimmy Carter, samt tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland. Fredag kveld var det på med finstasen, og ut på en mildt sagt finere middag med alle de store personlighetene på forumets VIP-middag.
Jimmy Carter på Nobels Fredsprisforum

Jimmy Carter på Nobels Fredsprisforum

Becky, Lene, Julia, Gro Harlem Brundtland og Lise

Becky, Lene, Julia, Gro Harlem Brundtland og Lise


Anita og Lene klare for VIP-middag

Anita og Lene klare for VIP-middag

Lørdagen gikk med til å høre på enda flere flinke og inspirerende talere, og vi begynte etterhvert å kjenne på presset som lå på oss angående hva som ventet oss dagen etter. Til slutt klarte vi ikke kontrollere nervene lenger, og vi følte at vi rett og slett ikke hadde noe å gjøre på et så stort forum som dette. Man kan vel kanskje si at vi fikk et aldri så lite nervøst sammenbrudd, for etter to dager på forumet hadde vi hatt god tid til å snakke med forskjellige mennesker, og det begynte å gå opp for oss at menneskene som var her faktisk er noen av de mest respekterte, og absolutt største forbildene innenfor verdens fredsarbeid. Og midt innimellom alle disse store personlighetene, stod to bygdejenter i 20-årene og skulle snakke.

Telefonen måtte vi til slutt legge igjen på rommet, fordi det tikket inn så mange meldinger, fra kjente og kjære som ønsket oss lykke til, eller ville fortelle hvor stolte de var av oss. Vi kjente mer og mer på presset for å gjøre det bra, og det hele ble plutselig litt i overkant overveldende for oss, og tanken om å pakke kofferten og dra slo oss. Vi forsøkte å øve så godt vi kunne på det vi skulle si, men jo mer vi øvde - jo dårligere følte vi at det gikk, og jo mer "snublet" vi i våre egne ord. Vi bestemte oss for at vi måtte gjøre noe. Vi gikk derfor ned i resepsjonen og spurte om vi kunne få låne rommet vi skulle være i dagen etter, nettopp for å øve. Heldigvis var resepsjonisten forståelsesfull da hun forstod hvor nervøse vi var, og vi fikk klarsignal for å gå til rommet. Vi åpnet døren inn til rommet, og det var akkurat som om podiumet med mikrofonen slo imot oss. Plutselig ble det (om mulig) enda mer virkelig for oss at vi skulle stå her og snakke om bare noen timer. Vi kjørte gjennom det vi skulle si noen ganger, før vi kjøpte oss et glass vin og tok med til rommet, i håp om å få sove litt bedre.
IMG_0655.jpg

Man kan vel si at natten ikke akkurat var full av god søvn, men morgenen etter ble vi vekket av roomservice og frokost på senga. Anita hadde nemlig ikke fått sove, og bestemte seg for å bestille en aldri så liten overraskelse.
IMG_0657.jpgOg det var mildt sagt en gledelig overraskelse, og på en merkelig måte hjalp det litt på nervene. Vi kjørte gjennom det vi skulle si noen ganger til, før vi gikk ned til rommet vi skulle være. Da vi kom ned fikk vi beskjed om at rommet vårt var byttet. Da vi åpnet døren til det nye rommet vårt fikk vi nesten sjokk. Det var dobbelt så stort som det vi hadde fått beskjed om i går, og podiumet med mikrofonen var på andre siden. Dette ble jo heeelt feil for oss, nå som vi endelig var blitt litt vant til rommet, og følte at det var det lille trygge holdepunktet vi hadde. Nå stod vi der i et helt nytt rom, med enormt mange stoler. Teknikeren som skulle hjelpe oss var allerede i rommet, og han begynte å snakke med oss om hverdagslige ting innimellom alt det tekniske. Det hjalp faktisk litt. Vi fikk såvidt koblet opp powerpointen, før det begynte å strømme på med mennesker som satt seg. Klokka var da bare litt over 11, og vi skulle ikke begynne før klokka 11:30...

Flere og flere strømmet til rommet, og vi kjente nervøsiteten kom tilbake for fullt. Da vi snudde oss en siste gang og så bakover var alle setene tatt, og flere folk stod faktisk bakerst i rommet, fordi de ikke hadde stoler. Det var hakket før vi fikk nervøst sammenbrudd, igjen.

Becky startet hele presentasjonen med å fortelle hva sosialt entreprenørskap er, og hvem som kan betraktes som sosialentreprenører. Så inviterte hun opp eksempelet sitt; nemlig oss...

Jeg startet med å si at jeg ønsket å ta dem med på en reise, og spurte derfor alle om å lukke øynene sine, mens de forsøkte å forestille seg dette:
Imagine that you are taken away from your family, because of a decease or because of poverty. Imagine that you wake up one day, on a street corner. By the looks of strangers passing by, you realize that this has now become your life. Imagine that you see a man coming towards you. He is offering to help, and you follow him home - because finally there is someone who sees you, and someone who cares. Imagine that you get to his house - and then you realize, that this man doesn't want you anything good at all. Imagine that you some time later find yourself in a clinic about to have your first child. Imagine that you are forced to leave the clinic - because you are not able to pay for yourself. Imagine that you are only 13 years old
IMG_2830.jpg

Da alle i salen faktisk lukket øynene, lo av vitsene våre, og felte tårer da de ble rørt, forstod vi at vi hadde et veldig fint publikum! Presentasjonen gikk over ALL forventning, og vi fikk faktisk stående applaus da vi var ferdig med å fortelle!!! For to ekstremt nervøse bygdejenter fra Norge var dette ganske så overveldende, og det var vanskelig å holde tårene tilbake! Ikke bare var det overveldende i seg selv å få stående applaus, men det å få det på Nobels Fredsprisforum! Og, som om ikke det var nok, det å vite at det bare var Jimmy Carter som hadde fått det utenom oss denne helgen!!
Det var enda vanskeligere å holde tilbake tårene da folk kom opp for å gi oss donasjoner. 100 dollar, 10 dollar, 20 dollar, vi fikk rett og slett de de hadde for hånden - det var helt utrolig!! Og, ikke nok med at vi fikk inn penger, men vi fikk også mange visittkort, og da vi var ferdig var det et titalls personer som ønsket å snakke med oss, eller å ta bilde sammen med oss! Se hele presentasjonen her https://www.youtube.com/watch?v=mrLQkpmz3dk
Lene, Julia, Becky, Lise og Anita. Veldig fornøyde etter en bra gjennomført presentasjon!

Lene, Julia, Becky, Lise og Anita. Veldig fornøyde etter en bra gjennomført presentasjon!

Da vi kom tilbake etter lunsj var det kommentarer som "utrolig bra jobba! Vet dere at folk faktisk twitret om hvor bra dere var?!", "dere hadde den desidert beste session gjennom hele helgen", "takk for at dere gjør det dere gjør", og "det å se at så unge mennesker kan gjøre så mye, er virkelig motiverende" som møtte oss!

Etter forumet pakket vi kofferten, sjekket ut av hotellet, og flyttet inn til en av sponsorene våre, Shawn. Med en gang hun fikk høre at vi skulle komme til Minneapolis, tilbød hun seg at vi kunne bo hos henne. Vi kjørte derfor til huset hennes, litt utenfor selve byen. Her stod mannen og begge sønnene klare for å ta imot oss. Jeg og Anita fikk en hel etasje for oss selv, og ble godt kjent med de tre vakre kattene, som også var en stor del av familien. IMG_0664.jpg Sønnene hennes introduserte oss til "Blokus", et spill som vi etterhvert skulle bli veldig glade i!

I dagene som kom hadde vi mange business møter, med forskjellige mennesker vi møtte gjennom forumet. Det var utrolig spennende, og ikke minst givende. Flere ville hjelpe oss med forskjellige ting, og det var gøy å høre hva alle disse menneskene hadde gjort! På besøk hos det norske konsulatet med Gary Gandrud

På besøk hos det norske konsulatet med Gary Gandrud

Nå er vi begge tilbake på hyblene våre, og skal innta stafettpinnen for eksamensperioden. Når vi ser på livet vårt her, er det lite som tyder på at vi for en uke siden snakket foran mer enn 100 mennesker på Nobels Fredsprisforum, og fikk stående applaus! Det hele føles som en veldig lang drøm, som aldri helt vil ta slutt. Det eneste som faktisk gjør at vi klarer å tro på det selv, er at vi har det hele på film!

Tusen takk til alle som har støttet oss, og som har vist at de har trodd på oss! Tusen takk til Lions Club Nesbyen som sponset oss med flybilletter til hele 13.642 kroner!! Tusen takk til Nes kommune som sponset oss med 10.000 kroner til oppholdet!! Tusen takk til Nfoto som sponset oss med hele 10 kg printet informasjonsmateriale til oss!! Tusen takk til Frodig Økonomi som arbeidet hardt for å få på plass regnskapet for 2014 før vi dro!! Tusen takk til Shawn som åpnet hjemmet sitt for at vi kunne bo der!! Tusen takk til Tobias som var vår personlige guide og "ufrivillige" sjåfør rundt omkring!! Tusen takk til Becky, Julia og Lise fra American College of Norway for at vi fikk muligheten til å dele dette sammen med dere!! Tusen takk til Bettine som har hjulpet oss med alle forberedelser, og passet godt på oss under forumet!! Turen hadde definitivt ikke blitt det samme uten hjelpen og støtten fra dere!!

///

Sunday 8.march Anita Svendheim and Lene Tollefsen Rodegård entered the stage at Nobel Peace Prize Forum in Minneapolis, ready to tell their story about Midlands Children Hope Project and the work they are doing for street children in Zimbabwe. After the presentation they got standing ovation from more than 100 people in the audience!!

Anita Svendheim and Lene Tollefsen Rodegård ready for a weekend at the Nobel Peace Prize Forum

Anita Svendheim and Lene Tollefsen Rodegård ready for a weekend at the Nobel Peace Prize Forum


It was two really nervous girls who entered the Nobel Peace Prize Forum last week. But let me start from the beginning!

When we arrived in Minneapolis we tried the best we could to explain the reason for our visit in USA to the always "smiling" people at immigration office. From his reaction, it was pretty obvious that the story about presenting at the Nobel Peace Prize Forum wasn't at all the normal story for him.

Nobel Peace Prize Forum is the biggest forum for peace work, and is arranged in Minneapolis every year. This year the date was 6th-8th March. The first two days we had a lot of inspiring speakers, like former President of USA Jimmy Carter, and former prime minister of Norway Gro Harlem Brundtland. Friday night we had to dress up, to go to a VIP-dinner with all the big personalities.
Jimmy Carter at Nobel Peace Prize Forum

Jimmy Carter at Nobel Peace Prize Forum

Becky, Lene, Julia, Gro Harlem Brundtland and Lise

Becky, Lene, Julia, Gro Harlem Brundtland and Lise


Anita and Lene ready for VIP-dinner

Anita and Lene ready for VIP-dinner

It was even more inspiring and good speakers at Saturday, and we started to really feel the pressure for our presentation the day after. After a while we couldn't control our nerves anymore, and we felt that we didn't have anything to do on a forum like this. I guess you can say that we had a little nervous breakdown, because after two days at the forum we had the chance to talk to a lot of people, and we started to realize that these people were some of the most respected and greatest idol within peace work. And in between all these big personalities, two girls in their 20s were to speak.

We had to leave the phone at the room, because of all the messages we got, from people that would like to wish us good luck, or who would tell us how proud they were of us. We felt the pressure to do the presentation good more and more, and it was suddenly a bit too overwhelming for us, and the thought of just pack up our things and leave hit us. We tried our best to rehears our speech, but the more we practiced, the more we felt it would go wrong. We decided that we had to do something. We then went to the reception and asked if we could borrow the room we would present in, just to rehearse our speech. When we entered the podium with the microphone it suddenly felt very real that we would be presenting the day after. We rehearsed our speech a couple of times, before we went to bed.
IMG_0655.jpg

We didn't get much sleep that night, but we got woken up by room service and breakfast on bed, which was a really nice surprise.
IMG_0657.jpg We went through the speech a couple of more times, before we went down to the room where we would be presenting. When we came down we got the message that the room were changed, and this room were more than double the size of the room we rehearsed in. Suddenly we were standing in a room, with a lot of chairs. We just barely got our powerpoint connected, before people started coming in. The time was only barely past 11, and we were not to start before 11:30...

More and more people came to the room, and we started to feel more nervous. When we turned around the last time, all the seats were taken, and people were even standing at the back, because there were no chairs for them.

Becky started the presentation with telling what social entrepreneurship is, and who can be seen as a social entrepreneur. Then it was our turn..

I started out the session with taking the audience on a journey, and asked them to closed their eyes, while imagine this:
Imagine that you are taken away from your family, because of a decease or because of poverty. Imagine that you wake up one day, on a street corner. By the looks of strangers passing by, you realize that this has now become your life. Imagine that you see a man coming towards you. He is offering to help, and you follow him home - because finally there is someone who sees you, and someone who cares. Imagine that you get to his house - and then you realize, that this man doesn't want you anything good at all. Imagine that you some time later find yourself in a clinic about to have your first child. Imagine that you are forced to leave the clinic - because you are not able to pay for yourself. Imagine that you are only 13 years old
IMG_2830.jpg

When all the people in the audience closed their eyes and laugh of our jokes, we realized that we had a really nice audience! The presentation went very well, and we got a standing ovation at the end!! This was extremely overwhelming for two small-town girls from Norway, and it was hard to hold back the tears! It was not only overwhelming that we got a standing ovation, but to get it at the Nobel Peace Prize Forum! And, it was only Jimmy Carter who got standing ovation outside us the whole weekend!!
It was even harder to hold back the tears when we started getting donations. 100 dollars, 10 dollars, 20 dollars, we got everything they had available - it was incredible! And, we didn't just get money, we also got a lot of people who wanted to talk and take pictures with us. You can see the whole presentation here https://www.youtube.com/watch?v=mrLQkpmz3dk
Lene, Julia, Becky, Lise og Anita. Veldig fornøyde etter en bra gjennomført presentasjon!

Lene, Julia, Becky, Lise og Anita. Veldig fornøyde etter en bra gjennomført presentasjon!

When we came back after lunch, the comments that met us were: "good job! Did you know that people were writing about you on twitter?!", "your session was best out of the whole weekend!", "thank you for doing what you are", "to see this young people do so much, is very inspiring".

After the forum we packed our suitcase, checked out of the hotel, and moved in to one of our sponsors, Shawn. The minute she heard that we would come to Minneapolis, she offered us to stay with her and her family. We drove to her house, just outside Minneapolis. Here we got to meet her lovely family. Anita and I got a whole floor to ourself, and we got to know the three lovely cats, who were a big part of the family. IMG_0664.jpg We also got introduced to "Blokes", a game we were to love very much!

The days after the forum we had a lot of business meeting, with different people we met during the forum. It was very exciting, and very inspiring. Some of the people would like to help us with different things, and it was really fun to listen to what they have done! Visit at the Norwegian consulate in Minneapolis with Honored consul Gary Gandrud

Visit at the Norwegian consulate in Minneapolis with Honored consul Gary Gandrud

Now we are both back in our real lives, and are about to start preparing for our exams. When we see our lives today, it is hard to believe that its only a week since we were speaking at the Nobel Peace Prize Forum, in front of 100 people who gave us standing ovation! It all feels like a very long dream, that will never end. The only thing that makes us believe it, is that the session is recorded!

Thank you to everyone who have supported us, and shown that you believe in us! Thank you to Lions Club Nesbyen for sponsoring our plane tickets! Thank you to Nes Kommune who sponsored our stay! Thank you to Nfoto who printed our information material! Thank you to Frodig Økonomi who worked hard to help us finalize that accountant work for 2014 before we left! Thank you to Shawn for opening up your home so that we could stay there! Thank you to Tobias for being our personal guide, and driving us around! Thank you to Becky, Julia and Lise from American College of Norway for giving us the opportunity to share this with you! Thank you to Bettine who helped us prepare, and took good care of us during the forum! The journey would not have been the same without you!

Posted by timeforafrica 04:03

Email this entryFacebookStumbleUpon

Table of contents

Be the first to comment on this entry.

Comments on this blog entry are now closed to non-Travellerspoint members. You can still leave a comment if you are a member of Travellerspoint.

Enter your Travellerspoint login details below

( What's this? )

If you aren't a member of Travellerspoint yet, you can join for free.

Join Travellerspoint