A Travellerspoint blog

Paracet skal "virke mot alt"

et intervju i Hallingdølen

Hiv-medisin: Sjukepleiar Lene Rodegård frå Rukkedalen var åtte veker i Zimbabwe nyleg. Åtte veker som forandra alt. Her pakker ho hiv-medisin i lag med ein lokal sjukepleiar.

Hiv-medisin: Sjukepleiar Lene Rodegård frå Rukkedalen var åtte veker i Zimbabwe nyleg. Åtte veker som forandra alt. Her pakker ho hiv-medisin i lag med ein lokal sjukepleiar.

Dei har berre to diagnosar. Anten har du lungebetennelse – eller så kan det vere alle andre sjukdommar.

Line Sandvik
Publisert: 25.05.13 04:30  Oppdatert: 24.05.13 16:17
 
Dei små klinikkane har berre sjukepleiarar, og svært sjeldan lege. – Men behandlinga er den same uansett. Om ein har brote armen eller fått hjarteinfarkt. Ein får Paracet, fortel Lene Rodegård.

Sjukepleiaren frå Rukkedalen ristar på hovudet. Ho kjem frå eit land med alt av medisinsk utstyr. I Zimbabwe har dei omtrent ingen ting, sjølv i dei store byane. For Rodegård som reiste ned som frivillig via selskapet Goxplore, vart det eit møte med eit helsevesen på felgen. Attende i utviklingHiv-medisinen blir sponsa av Unicef. – Heldigvis, smiler Rodegård. – Elles ville det vel blitt Paracet på dei også. 

Ei av oppgåvene var å telje og samle hiv-piller i månadsrasjonar. Rodegård var med på arbeidet på tre klinikkar der nede. Og fekk følge eit helsevesen så ulikt Norge som det går an. Det kostar å oppsøke ein klinikk i Zimbabwe. Pengar dei fleste afrikanarane ikkje har så mykje av. I tillegg har dei lite hjelpemidlar på klinikken. Svært lite medisinar og nesten ikkje utstyr. 

– Det er veldig trist med tanke på at Zimbabwe var eit velfungerande, rikt afrikansk land, seier Rodegård. Ho fortel litt om korleis det har gått med Robert Mugabe bak roret. Han har klart å segle skuta ut frå roleg farvatn og inn i stormen. I dag er landet prega av økonomisk krise, skyhøg arbeidsløyse og eit autoritært regime som tyner folket. Gjennom landreformen først på 2000-talet tok regjeringa gardane frå dei kvite farmarane. Dermed sende dei Afrikas matfat langt tilbake i utviklinga. Mange av dei utdanna innbyggjarane flykta frå landet. Zimbabwe har hatt stor uro i åra etterpå. 

– Dei hadde gratis helsevesen og eit utdanna folk. Slik er det ikkje lenger, sukkar Rodegård.
Hiv-positive: Lene Rodegård var med på ein informasjonsdag for hiv-positive ungar. I pausane arrangerte dei norske hjelparane stol-leiken.

Hiv-positive: Lene Rodegård var med på ein informasjonsdag for hiv-positive ungar. I pausane arrangerte dei norske hjelparane stol-leiken.

Folk er skremde

– Du torde reise ned til Zimbabwe?

– Eg visste så lite om det på førehand, men me kjende oss trygge. Me hadde berre ei oppleving som kjendest litt skummel, fortel Rodegård. Ho og ein annan frivillig var på ein klinikk for hivsmitta. Dei sat aleine i eit rom då dei høyrde ei merkeleg buldring. Det synte seg at dei 150 pasientane som sat utanfor sprang vekk i frykt for livet. 

– Før me fekk sukk for oss gjekk døra opp. Tre skremde menn varsla om ein kar som gjekk rundt og skaut. 

Det vart nokre skremmande minutt, men så skulle det syne seg at det heile var harmlaust. «Skytinga» kom frå lause straumleidningar som hadde kome borti kvarandre og skapt ein liten eksplosjon. Men alle afrikanarar trudde det dreia seg om skyting. Episoden syner berre litt om kor redde folk er.

– Me fekk kjenne veldig på den frykta då. Eg tenkte «herre min, skal eg døy her nede?», fortel Rodegård. 



Sjukepleiaren frå Norge sit att med eit inntrykk av at Zimbabwe eigentleg ikkje har noko helsevesen. Ho lurte veldig på korleis sjukepleiarutdanninga er. Ho spurde om å få sjå, og fekk følgje eit førstehjelpskurs. 

– Dei var veldig opptekne av korleis ein sat når ein gav hjarte- og lungeredning. Dei gav 30 kompresjonar og to innblåsingar. Men dei venta i ti sekund mellom kvar kompresjon, og det var bere så vidt dei trykte, fortel ho.

Rodegård har vore på Madagaskar og sett forholda der, så ho hadde ikkje forventa seg at helsevesenet var på topp. Men å sjå sjukepleiarar vere meir opptekne av Facebook enn pasientane, var ikkje til å sjå på. Ei anna vond oppleving fekk ho då ein ung rullestolbrukar som ho vart kjend med døydde. Han hadde blitt sendt heim med magesmerter – og Paracet. 



– Sjukepleiarane må sy og gjere alt. Men å stille diagnosar med så få hjelpemiddel som dei hadde til rådvelde, er ikkje bra. Det blir som ein nybegynnar i pilkast – han treffer veldig sjeldan, seier Rodegård.

Frivillig arbeid

Rodegård reiste til Zimbabwe som frivillig sjukepleiar, og rekna med å lære ein del – spesielt fagleg. Resultatet vart nesten motsett. Ho fann ut at helsearbeidarane i landet har store hol i fagkunnskapen. Ho kom som gjest og observatør, og kunne ikkje seie ifrå der og då. 

– Eg fekk ikkje jobbe som eg hadde trudd eg skulle, men måtte vere observatør, fortel ho. Rodegård såg fort at klinikkane mangla struktur. Det vart unødig mykje venting og stillstand. 

– Og svært mange tepausar. Det var ikkje lett å kome inn der med eit hjarteinfarkt om sjukepleiarane hadde tepause, seier ho.



Før reisa hadde ho samla inn nær 10.000 kroner til medisinsk utstyr.

– Men eg såg fort at sjukepleiarane ikkje visste korleis dei skulle bruke utstyret. Og det trengst meir enn 10.000 kroner for å rette på forholda der nede, seier Lene Rodegård. 



Ho valde i staden å hjelpe dei tre gategutane Blessed, Bailey og Tafadzwa. Dei får no skulegang og skulebøker, uniform og klede, sko og ryggsekker for nokre av pengane ho hadde samla inn.
Dei tre gutane: Gategutane Blessed, Bailey og Tafadzwa har kvar si sterke historie. No har Lene Rodegård sørgd for at dei får skulegang og det dei måtte trenge av klede og bøker.

Dei tre gutane: Gategutane Blessed, Bailey og Tafadzwa har kvar si sterke historie. No har Lene Rodegård sørgd for at dei får skulegang og det dei måtte trenge av klede og bøker.



Lene Rodegård fekk nemleg også vere med som frivillig hjelpar på ein barneheim og eit dagsenter for gatebarn. Dit kjem gatebarna kvar vekedag for å få dagens einaste måltid. Ho gav nokre av pengane til ny vask med reint vatn, høgtalarar, engelske lærebøker, tannbørstar og tannkrem. I tillegg fekk to av dei frivillige som jobbar på senteret støtte til kurs om barns rettar og vern. Ei jente som bur hjå familie får no høve til å gå på skulen. Resten av pengane gjekk til å betale rekningar for straum, internett, telefon og mat.
Dagsenter: Gatebarna kjem til dagsenteret måndag til fredag for å få eit måltid.

Dagsenter: Gatebarna kjem til dagsenteret måndag til fredag for å få eit måltid.

Vil tilbake

Lene Rodegård oppsummerer opphaldet som to månader med frustrasjon over alt folk manglar. Spesielt på helsefronten. Men sjølv om opphaldet har kosta henne nær 100.000 kroner i reiseutgifter og tapt arbeidsinntekt, vil ho gjere det igjen. Opphaldet gav mykje. 

– Eg vil ned att. Eg er ikkje ferdig der. Kan gjere så mykje meir. Eg vil gjerne rydde opp i alt. Men det går jo ikkje. Men det skal så lite til for å gjere ein forskjell. Me i Norge har vunne i Lotto som er fødde her, seier ho. 



Løver: Det var tid til mange løvebesøk også under det åtte veker lange opphaldet i Zimbabwe.

Løver: Det var tid til mange løvebesøk også under det åtte veker lange opphaldet i Zimbabwe.


Ho budde i Antelope park i Gweru. Her fekk dei og høve til å vandre med løver. Ei stor oppleving. Men det var arbeidet med gatebarna som gjorde mest inntrykk og som ho vil halde fram med. Andre norske frivillige har starta Midlands Children Hope Prosjekt. Her er Rodegård sponsoransvarleg. Ho vil jobbe for at gatebarn i Gweru kan kome på barneheimen Midland Children Hope Center. Der kan dei gå på skule og bli ein del av samfunnet att.

Fire år: Denne vesle guten vart kasta på gata då han vart sjuk. Foreldra hadde ikkje pengar til lege. Lene Rodegård jobbar frivillig for at gatebarna i Gweru, og etter kvart også andre stader, får skule, heim og ein betre kvardag.

Fire år: Denne vesle guten vart kasta på gata då han vart sjuk. Foreldra hadde ikkje pengar til lege. Lene Rodegård jobbar frivillig for at gatebarna i Gweru, og etter kvart også andre stader, får skule, heim og ein betre kvardag.




– Eg kunne tenkje meg å undervise om ernæring. Hovudretten til dagens to måltid – for dei som har råd til slikt – er ein slags graut av maismjøl og vatn. Lite næring for å seie det slik, seier Rodegård. 

Zimbabwe har moglegheiter. Men førebels har dei svært lite pengar i statskassa som kjem innbyggjarane til gode. 

Rodegård legg til at gjennomsnittsalderen i Zimbabwe er 37 år. 

– Så Mugabe lever på overtid, for å seie det slik, slår ho fast.

Nydeleg: Vesle Nydelig vart født då Lene Rodegård var med på nattskift på ein av klinikkane i Zimbabwe. Dei tre frivillige jentene som var med under fødselen fekk velje namn på veslejenta.

Nydeleg: Vesle Nydelig vart født då Lene Rodegård var med på nattskift på ein av klinikkane i Zimbabwe. Dei tre frivillige jentene som var med under fødselen fekk velje namn på veslejenta.

Løver: Det var tid til mange løvebesøk også under det åtte veker lange opphaldet i Zimbabwe.

Løver: Det var tid til mange løvebesøk også under det åtte veker lange opphaldet i Zimbabwe.


 
Gjorde inntrykk: Barn i Zimbabwe.

Gjorde inntrykk: Barn i Zimbabwe.

Posted by timeforafrica 10:20 Comments (0)

Nobody can do everything...

but everyone can do something!!

If I could recommend only one thing to all the people in the world, it would be "Go to Antelope Park at least once in your life!". This is because the trip itself will totally change your life, once and forever!

It's now three weeks since I left this lovely place. Three weeks since I left a piece of my heart in the land far far away - and that's a piece I will never ever get back. In one way it feels like a fairytale that never really happened. But I have pictures that shows me that it did. Pictures that shows me that this was in fact the best thing that ever happened in my life. When I came back to work my boss asked me if I was in love, and I realize now that the answer to that is yes. I'm in love with a place and a country. I'm in love with all the gorgeous people I met on my journey, and also all the gorgeous animals. I just love the whole thing from the bottom of my heart.

Something, and someone, really changed my life while I was in Zimbabwe. I'm not sure how to explain it, but I just have to give it a try. People who've already been to AP knows what I'm talking about, cause there is in fact something special about that place. But I want the rest of you to understand as well. The way I'm thinking is changed. The way I'm behaving is changed. The way I'm feeling is changed. The way I'm reacting is changed. Things changed, and will never be the same. I am changed, and will never be the same!

I've been to a lot of places, and I've seen a lot of things, but still this trip is the one trip that really changed my life - forever. To go to Africa to be a volunteer is the one thing in life that I'm always gonna be proud of. I will always have a piece of my heart in Zimbabwe and with the people and animals I met on my way.

To wake up early in the morning and walk with the lions is better than anything else I can imagine. You feel you're a part of the nature in a way you've never ever felt before. It's just so amazingly gorgeous to walk in the bush with wild animals like lions. How can you have a bad day when you wake up and this is what you do the first thing in the morning? The same thing is happening in the afternoon. When you walk with these gorgeous animals you realize that the world is so amazingly beautiful. When you're at an elephant ride and the elephant you're sitting on is picking up a stone to you as a gift (just to get food). When you're having a whole cow in front of you, that you'll have to cut into pieces and give to the lions to feed them. Or, when you see big grown up lions making a kill right in front of you at a night encounter. This is just some of the amazing thing you can do with the animals, and this is just some of the amazing things I've done with these animals.

What makes you change the way you're thinking, the way you're acting, the way you're talking and the way you're living is this: All the things you've seen and experienced. All the things you've been through. All the people you've met on the way. This is what changed my life, and will change my life forever.

To see how the people at the park works for 13-14 hours a day (every day) without complaining, and always with a smile on their faces, just because they're so happy that they have a job (while in Norway you hear people complain if they don't get a break every hour or every second hour). Just to know that what these people earn during a month is what I get from one night shift in Norway. Just to see that they don't have money for a car, so they're walking or if they're really lucky they're having a bike (while in Norway you often see that families have more cars inside the family then people able to drive it). Just to see how much 1 single dollar (5 NOK) can do for a family in Zimbabwe (while a family in Norway wouldn't even notice if they lost a dollar). To meet the people who works at the orphanage and the Drop in center and see what a great job they're doing, and then you know that they don't even get payed for it. They just do it because they really love the children. How it makes you feel when you see how the children runs along the car just because they want you to wave to them. How it makes you feel when the street children comes up to you just to say hello, when they see you in town Saturdays. Just to be at the Drop in center and walk in the street searching for the street kids. Just to see the same kids coming to the center to get lunch, and then you'll see how thankful they are for the food they got (while in Norway it's not even usual to say thank you for the food anymore). Just to see how these kids eat whatever they get, even though it's just one piece of meat and a tiny spoon of vegetables, you never ever hear them complain. They're so thankful for everything you do to them. Just to see the joy in their eyes if they for once get two pieces of meat instead of one. Just to see the joy in their eyes when we're playing with them, and when the music turns on. Just to see how much these kids want to go to school and get a better future for themselves (while you in Norway see all the kids who don't even think that some kids are living a life without being able to go to school, even though they would do anything to be able to). Just to see the joy in the eyes and the smile on the face to the kids at the orphanage when you every Saturday bring them food for the week (which is less food than a norwegian family eats for dinner). Just to see how thankful they are for everything. Even though we don't always have money to buy them meat for the week they're thanking us and being so happy for everything. Just to see the joy in their eyes when we're coming Saturdays to visit them and to play with them. Just to see how proud they are when they're putting on some really old football shoes, and how they use only one shoe each cause they don't have enough for everyone (while in Norway you see people have so many pairs of football shoes). Just to see how proud one of the boys were of his green tractor - which was his one and only toy (while in Norway the kids don't even have time to play with all their toys cause there's too many). Just to see how grateful and happy these kids are, even though they don't have a lot of anything. Just to see how the kids share their beds without madrases, and they don't even say anything on it, cause they're just so happy to be able to stay there (in Norway you change your madras if it's not as good as you wanted it to be, or if it's old). Just to see the smile on their face when you're asking the kids how they like the school, and they're answering that they love the school, and that they want to become a truck-driver when they get older. Just to see how the kids take care of each other and help each other being better (while in Norway you see people making fun of each other if they have the wrong clothes or not getting something).

This is why my life is changed, and this is what makes me realize that I have to do something more. I don't think my life will ever be the same. This place and these people will stay in my heart forever. I'm so thankful for everything I've done and everyone I've met on my way! You've all made a huge difference in my life, and I will in fact always love you for it! I would do anything to be back with you, and one day I will be! My dream is in fact to go back and work there for a while. I've now been there, and I've seen how they're living and what they might need to make a change for them. And it actually takes so little to make a big difference for these people. I want to go back and help them by teaching them all basic things. This is not impossible to fix, it just takes a little effort. Unfortunately I'm not able to do it all by myself, but I will try to make a plan to make it happen!

Even though it might be a cliché, there is a fact that you won the lottery by being able to grow up in a country like Norway! You should know that there's so many people out there who would do absolutely anything to be in your shoes, and to be able to live your life!

If you would like to help me helping the people in Zimbabwe it's possible. I still have the account open so you can use that one, or you can become a sponsor for Midland Children Hope Project. If you want to know anything about it just email me: lene_rodegard@yahoo.no

And remember: Everything helps these people - it really does!! And nobody can do everything, but everyone can do something!!!
IMG_9636

IMG_9636

Posted by timeforafrica 12:54 Comments (2)

Time's up

it's time to go back - back to reality

Da var 8 uker som frivillig i Zimbabwe plutselig over. Jeg kan ikke tro at tiden har gått så fort, og at dette eventyret nå har nådd endepunktet. 8 uker høres kanskje ikke mye ut, men når man bor oppå hverandre slik vi har gjort så blir man veldig godt kjent, og man blir glad i menneskene rundt seg - de blir din lille familie.

For å starte fra begynnelsen så bodde vi i Antelope park, en stor nydelig park i Gweru - hjertet av Zimbabwe (siden det ligger midt i landet). Parken har omkring 200 ansatte, og hver og en av de er fantastiske mennesker.

Fantastiske mennesker er ikke det eneste denne parken har. Den er også stappfull av herlige dyr. Dette er hjemstedet til African Lion and Environmental Trust (ALERT), et rehabiliteringsprogram for løver i fire stadier. Formålet er å hindre at løvebestanden synker ytterligere. Siden 1975 har 80-90 % av løvebestanden forsvunnet, noe som er helt villt. De siste tallene viser at det totale antall løver som er igjen i verden er 32 000. Hvis utviklingen fortsetter i samme retning, og i samme tempo vil det ikke være mange årene igjen før alle løver er revet bort. Dette prosjektet bygger derfor på fire stadier, for å bidra til å redde løvebestanden.

I stage one går vi tur med løvene. Løveungene blir tatt bort fra moren i en alder av 3 uker, og lionhandlerne tar da over jobben som "mamma" for disse nydelige skapningene. Vi går to halvannen times turer med løvene hver dag, en tidlig om morgenen, og en sent på ettermiddagen. Etterhvert som de vokser til starter de å utforske ting, slik som å klatre i trær. De leker med hverandre og "fanger" hverandre. Dette er faktisk det som skal til for å lære disse småtassene å jakte, og bli en ordentlig løve. Løvene er noen ordentlig latsabber, som sover 20-22 timer i døgnet. De er heller ingen løpere, så når de skal fange byttet sitt sniker de seg så tett inntil dem som de kan uten å bli sett. De sprer seg også rundt, så de omringer byttet. Så når en av dem er nærme nok setter den inn støtet, og da blir byttet så overrasket at det bruker litt tid på å reagere, og hvis det klarer å rømme fra en løve kan det være den løper rett i armene på en annen. Vi går turer med løvene til de er 18-20 måneder, og da pensjoneres de fra lionwalk.

Neste steg er at vi tar dem med på night encounter. Her kjører vi ved siden av løvene, og prøver å finne et bytte de kan jakte på. Dette skjer på kvelden når det har blitt mørkt, så det er veldig spennende, og dette er også et steg for å lære løvene å jakte. Løvene er som andre kattedyr nattedyr, og kan se godt i mørket. De har noen hvite streker under øynene, og dette er faktisk for å bedre reflektere lyset. På night encounter lærer de seg å jakte som de ville gjort i det ville. Jeg så faktisk to av løvene (Penya og Paza) drepe en babyimpala. Det var et groteskt, og j*velig(beklager språket) syn, men det var også ganske kult å se. Vi satt i bilen kanskje 80-100 meter unna og så løven drepe rett foran øynene på oss. Det er virkelig en once in a lifetime experience, for det er veldig få mennesker som får se det med sine egne øyne.

Deretter blir løvene flyttet til BPG (breeding program ground). Her finner de de sterkeste og beste løvene (for det er bare de beste som overlever det ville livet) og plasserer dem sammen slik at løveungene som blir født har de beste forutsetninger for å bli en god løve.

De beste løvene fra stage one går videre til stage two, som er hvor vi gjør research. Løvene har et stort område å være i, med byttedyr som de kan jakte på. Her jakter løvene selv, og skaffer seg mat selv, som i det fri. Løvene her formerer seg og skaffer egne løveunger.

Løveungene fra stage two går videre til stage three. For øyeblikket har vi ikke noen stage three, for vi har ikke nok penger. Vi har stedet, men gjerdet som skal være rundt området er veldig dyrt, så vi trenger mer penger. Stage three er et kjempestort område hvor løvene lever sammen med byttedyr, men også med fiender som hyiener. På denne måten får de konkurranse, og de må lære seg å kjempe for maten på samme måte som de må i det ville liv. I motsetning til stage two fjernes all menneskelig kontakt. Disse løvene er helt ville. De formerer sine egne unger, de dreper sin egen mat, de kjemper for å beholde maten, og de har ingen som helst kontakt med mennesker.

Det siste steget er stage four. Siden vi ikke har stage three har vi heller ikke stage four. Men det er her vi slipper løvene ut i det fri. Det blir litt feil å si vi ikke har stage four, for det har vi jo, men vi kan ikke slippe løvene direkte fra stage two, for de må gå gjennom alle stegene for å være best forberedt på et liv i det fri.

Hele dette programmet er helt genialt. Løvene er faktisk i stand til å reprodusere seg selv veldig fort, fordi de ikke bruker lang tid på å gå gravid. Dette er med på å gjøre det lettere å redde løvene. Og Afrika trenger løver. Hva er vel Afrika uten løver...?
IMG_8182

IMG_8182

Ruwubu slapper av.

Jeg har vært på prosjektet kalt medical & lions. Jeg har derfor vært ute i samfunnet og jobbet i ukedagene, og vært på løveprosjektet i helgene. Ved å være ute blandt de lokale blir du veldig godt kjent med landet, med menneskene som bor der, med kulturen og også de sosiale reglene. Dette er veldig veldig spennende og ikke minst lærerikt.

Vi har tre forskjellige klinikker vi er på. Disse tre er ekstremt ulike på alle måter. Noen er i bedre fysisk stand enn andre, men det er faktisk de som ser verst ut som er de beste. Klinikkene har bare sykepleiere, hjelpepleiere og assistenter. Sykepleierne fungerer som leger og gjør alt. Legen kommer innom en gang i måneden, hvis han gidder. Klinikkene har nesten ingenting av utstyr, og hvis de har noe så er det gjenbruk som gjelder. For å spare på sprøytene bruker de samme sprøyte til samme medisin (for de gir samme medisin til alle), men de bytter sprøytespissene da. Fordi de ikke har saltvannsløsninger setter de antibiotika intramuskulært i armen. De behandler alt med Paracet. Uansett hva slags problemer du måtte ha så får du Paracet. Dette er en vidundermedisin i Zimbabwe, og alle sverger til Paracet. Det kan behandle alt fra migrene til brystsmerter til magesmerter, og har du lungebetennelse så funker også Paracet helt fantastisk som medisin, nesten bedre enn antibiotika.

For å vise hvor annerledes ting er kan jeg forsøke å forklare hvordan det er å føde i dette landet. For det første blir det å føde sett på som den mest naturlige ting i verden, og derfor skal du ikke vise noen form for smerte eller ubehag. Du skal strengt talt bare ploppe ut ungen, og bli ferdig med det. Det er ingen som helst hokus pokus, og du trenger heller ikke vise noen form for ekstrem glede, for det er jo bare sånn det skal være. Hvis du viser tegn til at det er smertefullt får du bokstavlig talt beskjed om å holde kjeft, og du kan til og med få et aldri så lite klaps på kinnet hvis du møter rette person. Det høres kanskje sprøtt ut, men sånn er det. Moren får heller ikke være lenge på klinikken etter fødselen. Hvis hun føder iløpet av natten får du være der til morgenen etter, men da må du dra hjem. Hvis du føder kl 03 så må du hjem kl 07, for da åpner dagklinikken. Du må også ha med deg alt av utstyr til fødselen selv. Moren må faktisk kjøpe en stor koffert som inneholder alt fra bomullsdotter til håndklær, til saks for å klippe navlestrengen. Du må også ha med deg sysaker i tilfelle du skal revne. En boks som morkaka kan kastet oppi må du også ha med deg, og du må til og med gå og brenne din egen morkake i en ovn utenfor klinikken. Hvis babyen er dødfødt er det også her de brenner dem (hvis de ikke vil ha dem med hjem, men veldig få velger det, for det er så dyrt å ordne med begravelse osv). Deretter må du vaske og rydde sengen du har brukt før du går hjem. Hvis man ikke har med seg alt dette utstyret kan faktisk ikke klinikken assistere deg under fødselen, for de har faktisk ingenting.
IMG_4087

IMG_4087

Her er brenneren som de brenner morkaken i.

Jeg må bare fortelle fra et høydepunkt på en nattevakt. Jeg har fått være med på 8 fødsler på disse ukene, men det er en fødsel som virkelig sitter igjen. Datoen var 13.02.2013. Vi satt på med ansattransporten til klinikken slik vi pleier. Der ble vi møtt av en utrolig hyggelig sykepleier som kom og ga oss klem og greier. (Dette er alt annet enn vanlig. Det er faktisk mer vanlig at de ikke kommer og sier hei engang). Han var med og spilte noen runder med kort, før vi gikk og la oss. Vi ble vekket litt før 03 am fordi det var en fødsel på gang. Vi ble stående og snakke med mannen, for han var med på hele fødselen. Han jobbet i Namibia, og skulle egentlig dratt tilbake for noen dager side, men kona hadde spurt om han kunne bli og det gjorde han. Dette er faktisk veldig sjelden, for vanligvis gidder mannen såvidt å følge kona til klinikken før han går igjen. Men denne mannen var virkelig noe for seg. Han var tilstedet hele tiden, og var så støttende og oppmuntrende til kona. Da ungen ble født var han så stolt, og han var så glad for at vi var der at han ville vi skulle navngi ungen. Vi ble helt satt ut, for det å gi et barn et navn, det er virkelig noe stort. Og det er hvertfall stort i Zimbabwe, for der er navnets betydning helt alfa omega. Vi funderte lenge, men kom til slutt opp med navnet Nydelig. Faren var så fornøyd med navnet, og fortalte moren hvordan hun skulle uttale det rett. Når hun ikke fikk det til rettet han på henne og sa hvordan det skulle uttales. Det var virkelig noe av det største jeg noen gang har vært med på. Å faktisk være med på en fødsel på den måten, for så å få gi ungen et navn. Det var bare helt utrolig. Men hele hendelsen var veldig spesiell. Det var deres unge nr 3, de var 3 mennesker, vi var 3 frivillige, det var 3 sykepleiere. Nydelig ble født kl 3 am, hun veide 3 kg og ble født 13.02.2013. Men jeg har faktisk møtt denne lille jenta 3 ganger til sammen. Hun og foreldrene dukket plutselig opp på en av de andre klinikkene til 3 dagers kontroll kl 3 pm. Den siste gangen dro vi faktisk hjem til henne på ordentlig "Tore på sporet" opplegg. Vi kjørte rundt og lette, og fant henne etterhvert. Denne dagen var Nydelig 13 dager gammel.
IMG_9476

IMG_9476


Meg og Nydelig.

Som dere sikkert vet samlet jeg inn en del penger før jeg dro. Jeg er sikker på at mange lurer på hva jeg faktisk brukte pengene på. Jeg fikk inn den nette sum av 9800 NOK, noe som er helt fantastisk, og jeg må bare takke alle som bidro. Før jeg dro sa jeg at pengene skulle gå til å kjøpe inn medisinsk utstyr til klinikkene. Dette har jeg altså ikke brukt pengene på. Det er ene og alene fordi det ikke hadde hatt noe for seg. For det første vet de ikke hvordan de skulle brukt utstyret, og ja, jeg kunne lært dem det, men de ville fortsatt ikke brukt det. Jeg har erfart at det er vanskeligere enn man skulle tro å forandre verden. Det er ikke bare snakk om kunnskap, men også om kultur og respekt for hverandre. Jeg kan ikke komme som en sykepleier fra Norge og si: "Hei, hør på meg, for jeg vet bedre enn deg". Hvor irritert hadde ikke Ola Nordmann blitt om det hadde kommet en og snakket gebrokkent norsk og sagt: "Nei,nei, sonn kan do ikke gjore, for jaj vet vordan do skal gjore". Det samme er det med menneskene i Afrika. Det er utrolig fornærmende for dem om jeg kommer og sier at de gjør feil, og heller burde høre på meg. Men, jeg har nå fått noe som kalles et nettverk i Zimbabwe. Jeg har fått mennesker som har blitt kjent med meg, og fått et forhold til meg, som vet hva jeg står for og som vet at jeg bare vil hjelpe. De hører på meg, og de vil lære ting av meg. Dette kan jeg nå bruke til å utrette mer enn jeg klarte denne gangen.

Et av stedene vi har vært er på Drop in senteret. Dette er mitt favorittsted, og mitt hjertebarn. Dette er et sted hvor gatebarna kan komme og spise lunsj hver dag fra mandag-fredag. Det som skjer er at vi samler inn penger på forhånd. Vi går deretter rundt i byen og finner gatebarna og ber dem komme på lunsj. Så går vi og handler inn maten før vi returnerer til senteret og begynner å kokkelere. Barne kommer og får servert mat og drikke, og vi leker med dem og koser oss. Vi har det virkelig så gøy med disse barna. Noen av de syns det er helt fantastisk gøy å ta bilder med kamera, så de tar gjerne 400 bilder hver gang. Vi frivillige pleier å ha med musikk når vi er der, men vi har bare spilt fra mobilen. Det jeg gjorde var at jeg kjøpte høytalere til dem, for de virkelig elsker når vi har med musikk. Da gjør vi alt fra å leke stolleken, til å bare danse og ha det gøy. Jeg kjøpte også bøker til dem for at de skal lære seg engelsk. Mange av de kan veldig begrenset engelsk, så jeg kjøpte de helt lette bøkene (lek og lær bøker nærmest). Guttene syns bøkene var knallmorsomme, og var superivrige på å lære. Alle disse guttene vil jo begynne på skolen og få seg et bra liv.
IMG_9513

IMG_9513

Guttene leser ivrig
IMG_9564

IMG_9564


IMG_9550

IMG_9550


IMG_9504

IMG_9504

Meg med høytalerene og bøkene

En av guttene var ny på drop in senteret. Han hadde bare bodd på gaten de siste 3-4 ukene. Han kunne veldig bra engelsk, for han hadde gått på skolen før. Historien hans er at han mistet begge foreldrene sine, og han hadde ingen andre han kunne dra til. Denne gutten er 14 år gammel. Tenk å miste begge foreldrene sine i så ung alder, for så å bli kastet ut på gata. Det som var med denne gutten var at han var veldig veldig sjenert. Han satt seg for seg selv da han kom til drop in senteret, og ville egentlig ikke snakke med noen. Jeg gikk bort og satt meg ved siden av han. Jeg forsøkte å kommunisere med han, men fikk bare enkle ja/nei svar. Jeg lærte han å lage armbånd, og det syns han var veldig gøy. Han ble kjempeivrig og begynte å snakke mer. Før jeg visste ordet av det satt han og fortalte sin egen historie om hvordan han havnet på gata og om hvordan det var å miste foreldrene sine. Det rant en tåre nedover kinnet hans mens han fortalte at det eneste han egentlig ville var å gå tilbake på skolen. Han fortalte at yndlingsfagene hans var engelsk, shona og matte, og at han likte spesielt godt engelsk. Det var så sterkt å sitte der og se den lille gutten inn i øynene og ta del i en historie som ingen andre kan tenke seg selv i sin villeste fantasi. Det var da jeg fant ut hva jeg ville bruke pengene på. Jeg ville betale for denne gutten så han fikk gå på skole.
IMG_9221

IMG_9221

Jeg lærer bort å lage armbånd
IMG_9622

IMG_9622

Gruppebilde fra Drop in senteret
IMG_7627

IMG_7627

Meg og en av gatebarna
IMG_7577

IMG_7577

Gatebarna får mat
IMG_7558

IMG_7558

Meg og en av gatebarna

Det som skjedde var at tre av gatebarna fikk plass på barnehjemmet. Her er det nå 20 barn i alderen 4-18. Barnehjemmet er et skur, det er i så dårlig stand at du vil ikke tro det. De har 3 soverom med to køyesenger på hvert rom. Det vil si at de har 12 senger (uten madrasser). De har et kjøkken som er så lite som et bøttekott. De har et oppholdsrom som er en sofa ved en vegg. Det eneste de egentlig har er et tak over hodet. Det er hvertfall et sted guttene kan bo og sove (selvom flesteparten må dele seng), og et sted de kan få mat, og de får en familie i hverandre. Hver lørdag drar alle de frivillige og besøker dette barnehjemmet. Dette besøket er det besøket de får iløpet av uken (nå har vi også begynt å dra dit et par ettermiddager i uken for å hjelpe dem med lekser). Det vi gjør er at vi samler inn penger til å kjøpe inn mat. Dette er penger de frivillige donerer fra egen lomme. Hvor mye mat de får avhenger derfor av hvor mye penger vi donerer. Det som er er at den maten vi kjøper inn er all maten disse barna får å spise frem til neste lørdag. Vanligvis handler vi for mellom 80 og 90 dollar, altså rundt 400-450 NOK. Noen ganger har vi derimot ikke mer penger enn 20 dollar. Vi kjøper alt fra sadza til grønnsaker til kjøtt, men det skal sies at det ikke blir mye kjøtt. Kjøtt er dyrt, og vi har som regel ikke nok penger til å kjøpe mye kjøtt. Kjøttet vi kjøper er mindre enn en norsk familie på 4 spiser til middag en dag. Dette er mat som skal holde en hel uke til 20 barn. Det er helt villt. Dessverre er det ikke alle som forstår viktigheten av det å gi penger. Noen mener det er for mye å donere penger til. Det som er er at hvis alle hadde gitt 1 dollar hver så hadde vi faktisk hatt 40 dollar uten å blunke. 1 dollar er 5 NOK, og hva får du for det i Norge? Ingenting. Hva får du for det i Zimbawbe? Ganske mye. Og du kan faktisk gjøre en forskjell med 1 dollar i Zimbabwe.
Boys orphanage - ett av 3 soverom (det bor 20 gutter i alder 4-18 her)

Boys orphanage - ett av 3 soverom (det bor 20 gutter i alder 4-18 her)


IMG_4528

IMG_4528

Gruppebilde fra barnehjemmet

Tilbake til de tre gatebarna. Jeg bestemte meg for å betale for dem. For den nette sum av 795 dollar eller godt i underkant av 4000 NOK, fikk jeg skolepenger, klær, sko, skoleuniform, skolebøker og skolesekk til alle de tre guttene. Dere lurer kanskje på hvorfor jeg ikke bare betalte for flere gutter, men det er ikke flere plasser på barnehjemmet. Det er virkelig overfullt nå, og du kan bare ikke stappe flere barn inn der. Og for at de skal ha en mulighet til å gjennomføre en skolegang må de ha en adresse og et sted å bo, samt noen som kan ta vare på dem og hjelpe dem. På fredag bodde disse tre guttene på gaten, og hadde ingen som helst forutsetning for å komme seg bort derfra. På mandag hadde disse tre guttene sin første skoledag, og hadde fått seg et hjem, og en familie, og en fremtid og et liv.
IMG_4478

IMG_4478

Meg og guttene jeg betalte skolegang for

Fortsatt har jeg en del penger igjen, så jeg har bedt om at alle guttene får tannlegetime. Jeg har også spurt om hvor mye det koster med madrasser til dem. I tillegg skal alle barna bli HIV-testet, men dette er gratis.

Det er faktisk helt sykt å se hvor mye pengene kan gjøre i Zimbabwe. Jeg hadde i underkant av 10 000 NOK, og hvor mye har jeg ikke fått gjort for de pengene? Jeg har faktisk gitt 3 mennesker et helt nytt liv - jeg har reddet dem fra et liv på gata, og gitt dem et liv og en fremtid med utdanning. Jeg har nettopp gjort en stor forskjell i noens liv. Da vi kom til Zimbabwe fikk vi vite at "Det nytter ikke å komme hit og tro du skal forandre Afrika. Afrika er Afrika, og det kan ikke forandres over natta". Det er mye mulig Afrika ikke kan forandres over natten, men hverdagen til enkeltmenneskene i Afrika kan definitivt forandres over natten, og selv med små midler kan man gjøre en stor forskjell.

Jeg kommer ikke til å stenge kontoen hvor jeg samlet inn penger. Jeg vil fortsette å samle inn penger, og jeg vil dra tilbake til Zimbabwe. Nå har jeg vært der, jeg har sett hvordan det er, og hva de trenger. Jeg har sett at det er så lite som skal til for å forandre hverdagen deres. Likevel, du må vite hvilke strenger du skal dra i for å unngå å tråkke på noens tær. Nå vet jeg hvordan jeg kan gå frem neste gang for å kunne gjøre en enda større forskjell. Jeg vet hvem jeg skal snakke med, og jeg vet hvem som kan hjelpe meg med hva.

Hvis dere ønsker å fortsatt donere penger er kontoen åpen, og det er bare å si fra. Det går også an å bli sponsor for barnehjemsbarna. Da betaler man 150 NOK ca i mnd, og pengene går til å betale skolepenger til barna, samt å bygge et nytt og større barnehjem. Dette prosjektet er godt igang, men det er fortsatt et stykke igjen til de er i mål. For øyeblikket sliter dem med å finne vann, for de måtte grave dypere enn de hadde trodd, noe som blir dyrere enn beregnet. Dette nye barnehjemmet skal ha plass til mellom 40 og 60 barn (ettersom hva de får tillatelse til). Ved å være sponsor for disse er man helt hundre prosent garantert at pengene går direkte dit de skal, uten noen mellomledd. Menneskene som jobber på barnehjemmet og som håndterer pengene jobber der ene og alene fordi de bryr seg om barna der som om det var deres egne. De er de mest omsorgsfulle og herlige menneskene jeg noen gang har møtt. Blir man sponsor får man navnet sitt på en tavle på barnehjemmet, og du får nyhetsbrev tilsendt for å oppdateres.

Hvis du lurer på om det funker, så er svaret JA, det funker! Du kan være med å gjøre hverdagen til disse barna lettere. Du kan være med å bidra til at de får hver sin seng, at de får en madrass å ligge på. Du kan være med å bidra til at disse guttene får et kjøkken, et sted de faktisk kan lage maten de får. Du kan være med å bidra til at disse barna får råd til å betale for strøm, så de får lys og kan lese innendørs. Du kan være med på å fortsette å gi disse barna et liv, og en fremtid. Du gir de noe å se frem til. Disse barna gleder seg til hver dag de skal på skolen, for de vet alle sammen at dagen kan komme når de ikke lenger får lov å gå på skolen, for det har skjedd før og det kan skje igjen. Du kan være med å sørge for at disse barna ikke blir skuffet enda en gang. Hver og en av barna på barnehjemmet har hver sin unike historie, og den ene er mer hjerteskjærende enn den andre. Du kan være med på å gi disse barna en sjanse til. En sjanse til å starte et liv og til å få en fremtid. Du tror kanskje at det ikke gjør noen forskjell uansett, at Afrika er Afrika, og det kan ikke forandres. Men det kan det! Du kan ikke forandre en hel verden over natten, heller ikke kan du forandre et helt kontinent eller et helt uland over natten. MEN, du kan som sagt forandre enkeltpersonens liv. Du kan gi et barn en hverdag å glede seg til. En hverdag å stå opp til med et smil. Fordi det eneste disse barna vil er å ha et sted å bo som er trygt, få mat som de kan vokse seg store og fine på, og gå på skole og gjøre det bra. Bli sponsor i dag og vis at du bryr deg!

Vil du bli sponsor så send meg en melding eller mail: lene_rodegard@yahoo.no

Posted by timeforafrica 00:21 Comments (2)

One dollar can make a big difference for some people

Today I went to Drop in centre one last time. This is a centre where the street kids are coming Monday - Friday to get lunch. What we do is that we walk around in town finding the street kids, and then we're going to buy groceries for them. This is from the money the volunteers are donating, and sometimes we don't have enough money at all. Usually we spend around 20 dollar (if we have that much) to buy food for everything between 7-18 kids, depending on how many's coming. Then we go back to the Drop in centre and make food for them. Then the kids come along and we play with them, and interact with them before we serve them dinner. This meal is pretty much all the food the kids get during a day, and during the weekends they have to figure out something themselves - which means that most of the kids don't eat during the weekends.

I went to town and bought speakers for the Drop in centre because the kids really like it when we bring music. They're dancing, we're playing the music chair game, and are having a lot of fun with the street kids. I also bought them some teaching books, so we can teach them how to speak English. Since we're now going to the Drop in three times a week, we can actually use the time to teach them quite a lot of things. And most of the boys don't know how to speak English, so I found some really easy books, like the ones where you have a drawing and then the text is written underneath the picture. The boys were really enjoying it, and some of them were actually really good at reading. One of the guys were writing a story where he told his time, where he came from, how old he was, and that he wanted to become a bus driver when he grew up. Another guy was trying his best to read, but he didn't know the letters, so he was working on writing the letters, and saying them out load.

I'm also gonna pay the school fees for one of the street kids. That means that he's moving to the orphanage and are starting school, hopefully already on Monday. I'm gonna pay for his uniform, his clothes, his shoes, his books and his bag. The worst thing is that the total cost for all this is not even 300 dollars. The reason why I can't do this with more kids is that there's no room at the orphanage. The only reason that it's room now is that one of the boys has moved back to his grandma, which is actually really good. They've started building a new orphanage that are going to take between 40-60 kids, depending on how many they get a license for. But they still need lots of money to finish it. Anyway, the boy is 14 years, and he lost both his parents, and have only stayed at the street for the last three weeks. He has already been going to school, so he's starting form 1 as they call it here. He knows quite good English, and is really clever, so I think he can do good at school. He was so happy that he got this opportunity, and he promised me to stay at school and doing the best he could. I really hope he will like it, and that he's gonna make it.

I really want to thank all the people who donated money - because of you this guy got a second chance and can start his life over again at the orphanage with the other kids, and go to school and actually get an education.

And if anyone else wants to donate money the account is still open, and remember that one dollar is actually making a big difference to these people's life.

Posted by timeforafrica 12:21 Comments (0)

Highlight from the nightshifts

..Nydelig..

13.02.2013 was the day we went on a nightshift. We took the staff vehicle as usual at 2045, and were at the clinic around 22. When we came to the clinic there was a really nice nurse that met us there, and he gave us a hug and greeted us. This is really rear, so we got quite surprised. Then we were playing a couple of rounds withs playing cards, before we went to bed. Right before 03 am we got waken up by the nurses, because a birth was going on. We got to watch it, and the girls husband was there the whole time. He was supporting the mother and was encouraging her through the whole thing. He actually worked in Namibia, and was suppose to go back to work a couple of days ago, but the mother had asked him to stay, and so he did. This is actually really rear here, cause the husband usually just follow his wife to the clinic, before he returns back home. This husband was so proud of both the mother and the baby, and he was so happy that we were there, that he actually asked us to name the little babygirl. Since every name here has to mean something we named her Nydelig - which is Norwegian and means beautiful, gorgeous etc. The father really liked the name, and was telling the mother how to pronounce it right. It was such a nice experience, and a really weird one too. There were so many of the number 3 in this that it's quite scary. It was their third baby, they were three people, we were three volunteers, there were three nurses, the baby was born 3 am, she weight 3 kg, and was born 13.02.2013. We got so excited that we almost started crying. It was such a good experience, and this happening alone is worth the stay down here.

But then, on Monday 18th I was at another clinic, and then suddenly I meet this little family again. It was time for their 3 days control (even though it was 5 days since the birth, but the third day would be on a Saturday, and then the clinic is closed), and the time was exactly 3 pm. But at least I got to see this beautiful family again, and we're gonna arrange a meeting with them before we leave..!! =)

Posted by timeforafrica 06:31 Comments (0)

(Entries 21 - 25 of 34) « Page 1 2 3 4 [5] 6 7 »