A Travellerspoint blog

Half way through

Can’t believe I’m already half way through my stay at Antelope Park. The time has gone so fast, but at the same time it feels like I’ve been here for ages. So my first four weeks has been great. To make a long story short we go to community every day from Monday to Friday. We start the day at 08 am with breakfast, and then the vehicle leaves at 08:30 am to the community. At Monday we have full day at community, so that means we’re having lunch at community. For the past two weeks we’ve been going to red cross where we join the nurse assistent classes. We’re also doing nightshifts at Mondays, and then we leave 08:45 pm at the staff vehicle. This vehicle drops off all the staff and we then get to see the town by night. This is actually something that have made a big impression to me. To see all the staff members beeing dropped off, some out in the street and some by a house. When we drive through the town we also get to see the people who lives on the street, cause they light fires and are gathering around it. At the nightshift we basically just wait for patients to come. The patients are pregnant ladies who’s gonna give birth. So far I’ve seen two births. We get picked up by the staff vehicle again at 07 am, so it’s a long night. Since we’re doing the nightshift we get off the whole Tuesday. Then we usually just lay around by the pool all day and work on our tan. Wednesday is half day at community, so then we get picked up so we’re back at the park until lunch. Thursday is full day again so basically the same as Monday. Friday is half day again. The weekend is when we do lionstuff. At Saturday we usually get off until breakfast if we don’t want to go for a lionwalk. Then we go to town and visit the orphanage. We can visit either one or two. I’ve only did the boys orphanage until now. There’s 18 boys living there, in a really bad house. They have like three bedrooms, and two toilets where one of them has been broken for a long time. The thing we do is that we collect money from the volunteers and then we go shopping groceries for them for the week. The food we buy is what they get to eat the whole week. And the visit we do on Saturday is basically the only visit they get during their week. After visiting them we go back to the park for lunch. After lunch we usually do things like cubsit for the lioncubs, gamedrive and polocross. Then it usually is a bonfire at night. Sunday is our working day at the breeding program. If we don’t want to go for a lionwalk in the morning we get off until breakfast. Then we do things like cleaning the lions cages, give water to the lions, cleaning the elephant cages and walk them to the place they’re staying for the day, reserve management which basically is to fix things in the park like fixing the road or checking the fences. After lunch we do things like cubsit for the cubs, elephant herding is where we walk the elephants back to their cages, we go for gamedrives. That’s basically what I’ve been doing for the past four weeks.

I just can’t believe that the time has gone so fast. The only really bad thing about being here is that people keep on leaving. And I really hate goodbyes, so it’s not a good thing. In four weeks I’m gonna be the one who’s leaving. =( But until then I’m gonna try and make the most out of my stay here, and really appreciate whatever I get to do here and enjoy it the most I can.

Posted by timeforafrica 10:06 Comments (0)

Update from Zimbabwe

I’m sorry that I’m not so good at updating, but the internet is pretty slow when it works. I'm not able to upload pictures at the moment, but I'll try again. I’m having a great time! To do a short resyme, the trip down here was long. I left home 4 pm Saturday 5th of January, and arrived Antilope Park 6 pm or something Monday 7th. The flight to Heathrow was quite nice, and I checked in at the hotel, got upgraded to a king size bed, which was really nice. Anyway, after a night in luxury I had to wait for an hour for my bus to the airport. When I checked in, I had to repack my bag two times, since I was allowed to have only 8 kg in my carry-on luggage, and I had like 14 kg. My bag then was 27 kg and my carry-on like 10 kg. I had to pay 22 pounds in overweight (just for 2 kg - lucky me). It was like 30 minutes to go to my gate, and after 5 minutes the «road» was closed and the message was: «THE FIREALARM HAS WENT OFF, YOU MUST IMMIDATELY LEAVE THE BUILDING!! IMIDIATELY!!». Nobody did though, but we had to wait for a long time, and then for 20 more minutes at the gate. After 11 hours in the plane (without my videoscreen working) I came to Johannesburg. I here met Betina, who was also going to Antelope Park. When we arrived in Bulawayo we met Erica, and suddently we were three norwegians going to the same place. The trip to Antelope Park was suppose to take 2-3 hours, but it took 5 because we got pulled over by the police a lot of times.

The first two days was induction days, and was filled with a lot of information. The days started at 6:30, and we got explained all about the four stages in the lion breeding program. Ruffly the first stage is where we do the lion walks, and figgure out who’s the strongest lion. The strongest from stage one goes on to stage two, where they take away almost all the human contact. Here they get their own cubs, which are raised by the lion themself, and these cubs are the ones that can pass on to stage three. Stage three is where they get to meet other animals like hyienes and buffalos and animals like that. At stage four the lions from stage three get released into the wild. At the moment we only got stage one and two, but are soon to have stage three. We also learned a lot of the bush, and had bushwalks where we looked for tracks and science in the bush. We got to ride elephants, and also to walk with them. It was so cool. I stepped on a torn so Dan had to get the rest of the torn out of my foot, and he used bleeching to take away the infection. We got to walk with the P’s, which are the big lions.

Thursday and Friday was the first days in community. Breakfast at 8 am. Went to Mkoba 4, which is the biggest clinic. It’s no doctors working on the clinic, so the nurses does all the diagnosis and the treatment. Everything is so different from Norway. Me, Betina and Erica went for a canoetrip at the river, which was exciting and a bit scary, cause suddently a man was whistling in the middle of the bush.

Saturday I went for research in stage two. The lions tried to hunt the sebraes, but they didn’t make a kill. After breakfast we went to the orphanage. We collected money from all the volunteers and did the grosery shopping for all the boys at the boys home. The food we’re buying is the food they get during the week. And the visit we give them is the only visit they’re getting. It’s 18 boys living there, and they have 12 beds on three bedrooms. We went on a game drive, and saw all the animals, before we went on a polomatch. And we finished the Saturday in the bush with a bonfire. We was sitting there hearing the lions roaming in the middle of the bush. A really cool feeling.

Week two we started with community Monday morning. And then went back for the night shift. We had one lady in labour and actually got to see she giving birth to a beautiful little boy. Since we did the night shift we had Tuesday off.

Wednesday we went to Victoria Falls, and we stayed there until Sunday. It was a long drive, but we came to Hwangi nationalpark and it was so nice there. I went to Chobe in Botswana, which was a really nice trip. It was just amazing. We saw the falls, and we went for a sunset cruice. It was an amazing trip, and we had a really good time, although the trip back home was way too long.

Posted by timeforafrica 01:59 Archived in Zimbabwe Comments (1)

Nytt år, nye muligheter

First step on the road: Zimbabwe

Da var vi allerede godt igang med et nytt år. Et år som skal gi oss nye og spennende utfordringer og muligheter. Et år som skal fylles med glede og mange gode minner. For min del starter disse utfordringene, mulighetene og minnene i Zimbabwe.

Det er faktisk bare 3 dager til jeg allerede er godt igang med reisen til en helt ny verden, og en helt ny hverdag.

Veien hit har foreløpig vært litt humpete og turbulent, men ser endelig ut til å gå rett vei. Sykdom har bidratt til at det har blitt sofasliting som kvalifiserer til NM tittel de siste ukene, og derav null forberedelser til turen. Det store vendepunktet var 2 juledag - siden den dagen har det bare gått en vei, og det er rett vei.! Så her sitter jeg, bare en uke etter at jeg lå rett ut og var umenneskelig sliten etter julekvelden, kar til å starte den første, og kanskje mest meningsfulle reisen i 2013.

Jeg vil også gjerne benytte sjansen til å takke alle dere som har gitt gaver i form av ting og penger. Jeg er helt målløs over generøsiteten deres, og utrolig takknemlig for at dere hjelper meg å hjelpe. Jeg gleder meg til å komme ned og se hva jeg kan gjøre, og hvor langt pengene strekker til for å hjelpe hvertfall en liten del av en stor verden.

Da gjenstår det vel bare å ønske meg selv:

welcome to zimbabwe

welcome to zimbabwe

Posted by timeforafrica 13:44 Comments (0)

15 minutes of fame

"lokalkjendis" i Hallingdølen

Her kommer en liten update på min aldri så lille opplevelsesreise som starter om ikke mindre enn 36 dager. Jeg har faktisk bare igjen 21 vakter på jobb før jeg drar, og det går fort!

Som dere sikkert vet har jeg opprettet en konto hvor jeg samler inn penger til å kjøpe inn medisinsk utstyr til klinikkene i Zimbabwe. I forbindelse med innsamlingen, og turen til Zimbabwe ble jeg intervjuet av lokalavisen Hallingdølen på mandag, og det kom på trykk i torsdagens avis. Jeg velger å ikke kopiere linken, fordi man må ha brukernavn og passord for å lese det, så jeg kopierer det heller inn slik at alle kan lese. Kontonummeret kom dessverre ikke med i reportasjen, men det er: 2351.73.53825

Artikkelen fra torsdag 29/11-12 i Hallingdølen:

Spent: Lene Rodegård er klar for Zimbabwe.

Spent: Lene Rodegård er klar for Zimbabwe.

Zimbabwe neste
Lene Rodegård (23) dreg til Zimbabwe for å jobbe som sjukepleiar. – Mitt vesle bidrag, seier ho.

Arne Ole Lindahl
Publisert: 29.11.12 04:30 Oppdatert: 28.11.12 16:47A A A Skriv ut
Men ho vil ikkje kome tomhendt. Derfor har ho no starta sin eigen private innsamlingsaksjon.

– Eg klarer ikkje å gå på dørene til folk. Men eg marknadsfører aksjonen på Facebook og på ein blogg eg har, seier ho.

Til no har ho fått inn 1.500 kroner, i tillegg til gåver med medisinsk utstyr frå sjukepleiarforbundet.

Kjøper utstyr

Ho har oppretta ein bankkonto til den vesle aksjonen sin.

Pengane ho får inn skal ho bruke til å kjøpe inn medisinsk utstyr når ho kjem til Zimbabwe. Då ser ho kva dei manglar på klinikken der ho skal jobbe.

– Eg kan iallfall garantere at pengane går direkte til innkjøp av utstyr utan noko mellomledd, seier ho.

Leikar med løver

Lene er utdanna sjukepleiar. Etter utdanninga kom ho heim til Nesbyen der ho arbeider på Elverhøy helsetun.

Gjennom organisasjonen X-plor dreg ho til Zimbabwe 5. januar. Der skal ho arbeide som sjukepleiar – og ho skal arbeide med løver.

– Eg skal nemleg bu på ein løvefarm. Ein farm der løveungar blir førebudd på eit liv i fridom. Den einaste erfaringa eg har, er med hest. Så dette blir ein overgang, ler ho.

– Kvifor dreg du til Afrika?

– Eg er ein rastlaus person – så kvifor ikkje? Eg trur det vil utvikle meg som sjukepleiar, og eg gjer det for å lære meir. Eg kjem frå eit land der me har alt me treng av medisinsk utstyr, og eg kjem til eit land der dei ikkje har det slik.

– Mitt vesle bidrag

Å ha med seg gåver i kofferten er vanskeleg. Då blir det fort overvekt når ho skal setje seg på flyet.

Derfor kjøper ho inn utstyr når ho kjem til staden der ho skal bu og arbeide. Opphaldet varer i to månader. Men på denne tida håpar ho å ha fått ei ny og verdifull erfaring.

– Eg synest bistandsarbeid er spennande og meiningsfylt. Dette blir mitt vesle bidrag.

– Spent?

– Ja, det blir spennande å sjå korleis sjukepleiarar jobbar der. Og så er eg spent på korleis det blir å arbeide under kummerlege forhold – og kva ein då kan få til, seier Lene Rodegård.

Vil hjelpe: Farvel til snøen. Lene Rodegår dreg til Afrika.

Vil hjelpe: Farvel til snøen. Lene Rodegår dreg til Afrika.

Posted by timeforafrica 11:41 Comments (0)


en krone her, og en krone der, det kan utgjøre mirakler

I disse dager florerer det av reklamer for innsamlingsaksjoner på tv, radio, og om ikke lenge kommer bøssebærerne på døra. Jeg syns derfor det er på sin plass å fortelle hva jeg samler inn penger til, og hva jeg ønsker å bidra med til befolkningen i Zimbabwe.

Jeg prøver ikke på noen som helst måte å oppfordre eller oppmuntre noen til å ikke støtte disse innsamlingsaksjonene, for jeg støtter formålet dems fullt ut, men når sant skal sies så går mye av de pengene til helt andre ting enn hva de er ment for. Når det gjelder innsamlingen jeg holder på med, kan jeg garantere at den går til akkurat det den er ment for, nemlig å hjelpe lokalbefolkningen i Zimbabwe. Til dette har jeg opprettet en helt egen konto, for å skille min private økonomi fra dette. Det fins ingen mellomledd, og pengene går derfor direkte fra kontoen og til det det er ment for. Hvis du er i tvil, så kommer jeg til å ta vare på alt av kontoutskrifter og kvitteringer, så det kan dokumenteres hva som har kommet inn på konto, og hva som går ut, samt hva det blir brukt til.

For de som enda ikke har fått det med seg så drar jeg altså til Zimbabwe i januar-mars for å jobbe som frivillig. Der kommer jeg til å jobbe på klinikker/sykehus i ukedagene, og med ville løver i helgene. Jeg vil i hovedsak assistere sykepleiere og leger på klinikkene, og jeg er ganske sikker på at jeg vil både se og oppleve de mest utrolige ting, og vil få erfaringer andre bare kan drømme om.

For å vise hva våre bidrag kan gjøre for lokalbefolkningen må jeg nesten si litt om situasjonen i landet.

Det bor mer enn 12,6 millioner mennesker i Zimbabwe, og forventet levealder er i dag 34 år, mot for 62 år i 1990. På 1990-tallet var faktisk Zimbabwe et land som så ut til skulle snu trenden i Afrika. De hadde ganske bra økonomi, og de gjorde diverse tiltak for å bedre situasjonen. Det var det landet som brukte mest midler på utdanning, og sykepleiere her er derfor godt utdannet. Det var det første landet som inkluderte HIV-undervisning i skolen. Studenter fikk stipend fra staten for å ta høyere utdanning. Legehjelp var gratis, og dette gjorde at nesten alle gravide ble sjekket på klinikker. Drastiske endringer har dessverre skjedd de siste 20 årene, og situasjonen har forandret seg, og da dessverre ikke til det bedre. Byene i Zimbabwe er godt utviklet, og levestandarden er ganske høy, slik som i Harare og Bulawayo. Dette er fine byer med brede gater og fine gamle bygninger. Dessverre er det slik at når man kommer under overflaten finner man menneskelig fortvilelse i stor skala.

18 % av landets befolkning regnes å være HIV-smittet. AIDS rammer unge voksne mennesker, og resultatet blir svært mange foreldreløse barn. Faktisk er en fjerdedel av alle barna her foreldreløse. Det regnes med at opp mot 600 000 mennesker har et akutt behov for HIV-behandling, og hver eneste dag dør 3200 mennesker av en HIV-relatert sykdom. Selv om nesten alle zimbabwere vet hvordan sykdommen overføres, og hvordan man kan beskytte seg mot den så er en slik krise en enorm oppgave å håndtere. Mangelen på helsepersonell, og da spesielt leger, er et stort problem her. Tre fjerdedeler av utdannet helsepersonell har dratt utenlands, de fleste til Sør-Afrika, Australia og England. Flere er selv HIV-smittet eller døde av AIDS. I tillegg sier helsemyndighetenes retningslinjer at det kun er leger og såkalt medisinske assistenter som kan sette igang behandling, til tross for at sykepleiere utfører testingen. Organisasjonen Leger Uten Grenser jobber for å endre reglene, for at sykepleiere skal kunne avlaste legene og starte behandlingen. Dette har vært utprøvd i Sør-Afrika, og har vært vellykket der. Det vil frigjøre tid hos legene, og de kan konsentrere seg om mer kompliserte tilfeller.

Det kan føles fysisk og psykisk overveldende å sørge for aidsbehandling. Personalet håndterer da enorme mengder mennesker i nød. De må hver dag vurdere hvem som skal få behandling, og dette er virkelig et spørsmål om liv eller død, og oppfattes veldig stressende for personalet. Hver dag blir aidssyke som er for svake til å stå oppreist kjørt i trillebår inn til klinikkene. Menneskene er av og til så ubevegelige under teppet at man må sjekke at de er i live. Flesteparten er ekstremt avmagrede, og mange i 20-30 årene. Mange er allerede for syke innen de kommer til klinikkene, og kan ikke reddes til tross for iherdig innsats fra personalet.

HIV-smitte fra mor til barn er også en stor utfordring. I dag koster en legesjekk tre månedslønninger ved enkelte klinikker. Kvinnene i de fattigste områdene, hvor det også er høyest forekomst av HIV, har derfor ikke råd til å besøke klinikkene. Dersom man er klar over at en gravid kvinne er HIV-smittet kan både hun og det nyfødte barnet få medisiner for å redusere risikoen for at barnet blir HIV-smittet. Myndighetene ønsker å gjøre noe med dette, men har ikke penger til det.

Befolkningen holdes delvis i live ved hjelp av internasjonal bistand. Svært mange i befolkningen, og ikke minst barn, står i fare for å dø av underernæring og/eller sykdommer. Mangel på mat er ikke bare en trussel for hele befolkningen, men da spesielt for HIV-positive. God ernæring er en viktig del av behandlingen, da appetitten vender tilbake etter påbegynt behandling. Pasientene vil da klare seg fint om de får mye og god mat. Tidligere var dette landet kornkammeret i det sørlige Afrika, men i dag er man helt avhengig av import av korn og mais fra omverdenen, også fra nabolandene. Rundt en tredjedel av befolkningen, altså 4,1 millioner, vil være helt avhengige av matvarehjelp frem til neste innhøsting.

Det er ikke bare mat det skorter på. Tjenester som vann, sanitær og helse er også ting som bidrar til at mange dør av banale smittsomme sykdommer. Skoleelever og studenter lever også i en kritisk fase nå. Samtidig som skoleavgiften har gått opp, er stipendet kuttet ut, og det er heller ikke slik at man nødvendigvis får jobb selvom man tar en høyere utdanning.

Jeg har forståelse for at mange av dere kanskje tenker at det her er ting en person ikke kan ordne opp i. Og jeg er helt enig, jeg har ingen som helst mulighet til å løse den problematikken jeg har lagt frem. Likevel, mener jeg at jeg har muligheten til å bidra til at en del av lokalbefolkningen i Gweru får det litt bedre. Selv om disse problemene kan virke utrolig overveldende på mange, er det faktisk sånn at det ikke er så altfor mye som skal til. Tenk hva vi kunne gjort for verden hvis alle hadde gjort en ørliten innsats for å hjelpe en liten gruppe mennesker. Alene er vi ikke så store, men sammen kan vi faktisk klare å forandre verden til et bedre sted for oss alle. Ved å dra til Zimbabwe, og ved å samle inn penger på forhånd, ønsker jeg å bidra med min lille bit for at nettopp lokalbefolkningen i Gweru skal få det litt bedre. Det virker kanskje som om dette blir en dråpe i havet, men det er hvertfall en begynnelse på noe, og jeg håper at mange vil støtte meg og hjelpe meg å kunne bidra til en litt bedre hverdag for disse menneskene. 72 % av befolkningen lever under fattigdomsgrensa, og 24 % lever i slummen.

Jeg har gjort litt research og sett hva andre folk har erfart og opplevd mens de har vært i Zimbabwe. En historie som jeg har fortalt før, men som virkelig viser hvor lite som skal til for å utgjøre en forskjell, er fortalt av en sykepleier fra Norge som assisterte under en fødsel. Siden det ikke var tilgang til strøm var det vanskelig å se noe som helst. Den norske jenta hadde med seg en lommelykt hjemmefra, som skulle vise seg å bli mer verdifull enn hun hadde trodd da hun pakket den i kofferten. Med denne lommelykten klarte jordmor å se at navlestrenger lå rundt barnets hode, og på den måten reddet dette barnet livet enkelt og greit på grunn av en lommelykt fra Norge. Det er altså veldig små marginer som skiller mellom liv og død der nede, og dette eksempelet viser nettopp det at ingen bidrag er for små. Tenk altså bare hva en pakke med batterier vil kunne gjøre for klinikkene i Zimbabwe. Det vil faktisk bidra til at de kan gi en sikrere helsetjeneste til sin lokalbefolkning, på tross av av dårlig tilgang på strøm.

Derfor ber jeg deg: Hjelp meg å hjelpe lokalbefolkningen i Zimbabwe ved å sette over penger til kontonummer 2351.73.53825. Og husk at når det kommer til å hjelpe menneskene i Zimbabwe, så er det faktisk sånn at ALLE monner drar! Det er ingenting som er "for lite" til å hjelpe, for ALT utgjør faktisk en ganske stor forskjell for disse menneskene! Jeg sier som Neil Armstrong sa da han satt sine bein på månen, som det første menneske noen gang: "That's one small step for a man, one giant leap for mankind". Jeg syns dette er et passende sitat, og kanskje litt mer betydningsfullt i denne sammenhengen enn ved en månelanding.

Posted by timeforafrica 09:26 Comments (0)

(Entries 26 - 30 of 34) « Page 1 2 3 4 5 [6] 7 »